Jeg har egentlig aldri skjønt den fine klisjéen med å gå tur langs sandstranda i vannkanten, vaffal ikke når det er fint vær. Helt til i går. Det er jo ikke så fantastisk variert landskap å beundre eller noe, men fantastisk likevel. Gikk der det ikke er folk og drømte meg helt bort. Du ser de utrolige kreftene i bølgene bryte et par meter fra deg, mens du går der helt uberørt, og smiler dumt og leker lykkelig, og blir bare vekket med jevne mellomrom når hunden maser om å leke, eller når vannet plutselig blir litt for dypt og løpe noen skritt for ikke å bli blaut på dongribuksebretten, men man blir jo blaut likevel, og det er egentlig bare ekstra fint.